Det begynte med en stubbe i haven

Når en gammel vakker hage eldes og ikke lenger får godt stell er det mye spennende og litt triste ting som skjer. Som en som steller slike hager er jeg ivrig observatør.

Det første som skjer er at beddene blir borte.
De gror igjen. Sterke planter som roser og rabarbra, rips, solbær, rhododendron, gressløk og pioner står sta til knes i ugress, de andre gir opp. Så flytter nye planter inn, ville planter spredd med frø som flyr godt. Gjeitrams, løvetann, prestekrager, marikåpe og blåklokker.

Jeg klipper jo plenen så den holder seg fin, men med de få timene hver uke jeg har til rådighet blir det ikke tid til å rekke over alt.

En annen ting jeg ikke rekker er kantklipping. Så trapper, stubber og stener blir raskt til små øyer med villblomster.

Noen ganger kan det å gjøre en dårlig ting større gjøre den vakrere. Det begynte altså med en stubbe. For å dekke den ble det plantet noen vintergrønne planter rundt. Men uten kantklipping har disse gitt opp. Bare en holder koken og den er lav krypende. Det hele ble et lite rotet brunt niss. Sakte med sikkert har jeg gjort nisset litt større. Planen var å hive noen pakker villblomstfrø oppi, men det klarer seg så fint alene, så jeg vil ikke ødelegge. Nå er nisset blitt en liten øy på 3,5 meter i diameter og er fantastisk vakker fra juni til frosten. Jeg gjør ikke noe med det annet enn å klippe plenen rundt slik at nisset blir en jevn sirkel.
Nå er det blitt eierens stolthet og flere stopper og spør hvordan han har fått det til. :)

Ennå finere når man får rakt :)

Jeg har stelt denne hagen i 3 år nå og elsker å se hvordan den tar i mot naturen i fravær av godt stell. Det gjøres så forsiktig og vakkert.

Her er noen flere bilder: