lørdag, november 07, 2015

Ikke så flink som jeg trodde!


Min mann har de siste to årene minnet meg på at han egentlig har litt lyst til å prøve å ri hest. Min helse (blodplater for å være nøyaktigere) har ikke tillatt meg å ri på mange år og jeg har smilt medlident og tenkt at nei det går ikke. 
Men så har blodprøvene blitt bedre og mer stabile den siste tiden og jeg spurte legen min og fikk ja. 

Så da var det bare å ta opp igjen gamle kunster. På bildet over ser du en av mine tidligere hester. Hun het Alma og var med meg på Rauland. Der jobbet vi på ridesenteret. Hun som hest og jeg som rideinstruktør for nybegynner og rehabiliteringspasienter. Det var den tiden da jeg var helt sikker på at jeg skulle ri på heltid resten av livet. 
Vel slik ble det jo ikke. 

Så når jeg nå skulle ta det opp igjen var det intet mindre enn 21 år siden sist jeg satt til hest. 
"Er som å sykle" sier de alle. 
Jeg tenkte nok at jeg var superflink. 
Men det var nok feil. 
Ikke var jeg superflink og ikke hadde jeg muskler. Så her er det bare å begynne å trene. 

Forrige måned meldte jeg meg på to tretimersturer i skogen i England og avreise er om et par uker. Så nå rir jeg for instruktør så ofte det byr seg anledning. Sitsen er helt håpløs, jeg sitter kromrygget foroverlent med relativt strake armer. Ikke bare hindrer jeg hesten i å utføre sin jobb, men jeg drar på meg en rekke belastningsvondter på kjøpet. Det fine er at jeg får en enorm ro og lykkefølse av å ta opp igjen ridningen og det kunne ikke ha vært bedre timet. 
Jobbmessig har jeg en tid vært virkelig utbrent og har blitt oppfordret til å oppta noe litt actionfyldt i fritiden for å få hodet på stell. Og jeg kan med hånden på hjertet si at akkurat som i tenårene er det kun en ting jeg tenker på om dagen... Hest hest hest hest hest. 
Jeg later jo som at jeg er helt tilstede der jeg er på jobb og i hyggelige lag med uinnvidde, men egentlig sitter jeg å dagdrømmer om neste tur. 

Min mann var selvsagt et naturtalent i salen. Han har en utrolig kroppskontroll og en masse muskler og klarer det meste fysisk på første forsøk. Læreren på hans første klatretime ble sur da Pål klatret rett opp den vanskeligste veggen på første forsøk. 
Noen har det :) 
I tillegg synes han riding var veldig stas. 

Så nå har vi handlet oss litt ridetøy og er klar for stadig nye timer. Bare 12 timer til neste... 



Dette er en av de hyggeligste og mest positive hestene jeg har møtt. Milo heter han! Grepa kar med humør og fart!

Møt Cora, hun er virkelig søt, bortskjemt, ramp og alltid sulten. Skrubbsulten! Også har hun veldig stiv og firkantet gallopp. Omtrent som en gammel damesykkel. 

Min mann Pål saler av Arizona etter endt første time! Fornøyde karer dette!

Pål og Ari

Vi rir på 2 rideskoler. På Blixland (bildet) og på Svartedal. 

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...