En av mine favorittting og kanskje mer enn besøkshager når jeg er i England er å gå den lokale "godruta" til fots. Britene er gale etter turgåing og alle er ute å rusler i helgene og på kveldene når sesongen og lyset tillater det.Fotturister er høyt prioritert. Rutene er lagt godt opp, kart finnes i alle former (også glanset) og du får altså gå over dyrket mark, gjennom folks bakhager og gjennom beiter. De er godt merket med skilt underveis. Det finnes korte runder på 1-3 timer og det finnes laaange ruter på 14 dager.
Det fine er at rutene er delt opp i 2. En for fotgjengere (den beste) også en for syklister og ryttere (den sølete). Footpath og Bridleway er benevningen på skiltene. Dette er veldig digg for begge parter. Som fotgjenger slipper du syklister susende om øra i hver sving, og som syklist kan du holde maks fart hele veien, du møter skjeldnere på fotgjengere.
Når britene går tur går de som regel pent kledd (???) De har riktignok høye støvler, men ofte i cord eller jeans, skjorte og en god voksjakke. De fleste pøbber har skilt på utsiden der man får beskjed om å la støvlene stå ute.
Om du skal til England kan du sende en mail til Hotellet å spørre om de vet om en slik runde og om de kan ordne kart for deg. Selv i London finnes disse rutene.
Her kommer en kort beskrivelse av min sist gåtte rute; The Meon Valley Meander
Se runden i Runkeeper her >
Se alle bildene fra runden her >
Ruta starter egentlig i følge kartet et annet sted, men jeg klarte greit å finne frem alikevel. Jeg startet nemlig på mitt hotell "The Bucks Head Inn" i Meonstoke. Herfra gikk jeg inn i bakgatene og kartet viste tydelig at jeg skulle gå over et helt nysådd jorde. Det virket ganske sølete og det var ikke en tydelig opptråkket sti. Jeg turde ikke gå over og gikk heller rundt. En ganske lang omvei viste det seg, men det gikk da greit.
 |
| Opp dit. Den toppen heter Old Winchester Hill |
Kantene er dekket av små gule koselige Primroses. Jeg kom opp til et lite platå og der gresset sauene rundt. Flere av dem så ut til å være klare for lamming. Det er vel rett rundt hjørnet nå vil jeg tro.
Etter å ha krysset South Downs way hold jeg til høyre under toppen og fulgte et gjerde frem til en åpning. Her sto et skilt som forklarte at toppen var kjøpt av et lokalt Trust (hva heter det på norsk tro). Området er et fredet naturreservat og inneholder uvanlig mange skjeldne planter som trives i kalkjord. Den innehar også mer enn 40 sommerfuglarter herunder mange 1000 av den utrolig vakre Chalk hill blue butterfly. I følge noen lokale helter med en pint på pøbben skal det visst være morro der oppe med kamera på sommeren.
Jeg møtte en gjeng ungdommer på vei ned med telt, soveposer og sekker og de hadde nok også hatt det morro, for de var veeeldig trøtte. :)
Det siste strekket opp mot toppen gikk jeg langs noen vinmarker der vårånna var i gang. Hele familien var ute å sto krokrygget å luket rundt plantene.
Vel oppe var det forblåst og goldt. Det er vel derfor jeg ikke liker så godt å gå opp topper. Jeg liker frodig ikke goldt. Det var 4 sauer der oppe og et stort gravsted fra bronsealderen. Noen rester fra et fort og en metallplate med et lite kart. Jeg hadde en plan om å raste der oppe, men det var virkelig ikke fristende. For mye vind og for lite benk. Jeg tittet på kartet og kom frem til at jeg orket å vente til neste pub.
Veien ned var veldig vakker. Det er så fint når trærne henger over stien. Jeg møtte en kar som bråsnudde når han så meg og strenet andre veien. Jeg grublet ganske lenge over hvorfor han snudde, men fant ut at han sikkert bare hadde glemt noe.
Jeg krysset South Downs Way nok en gang og var ganske bombesikker på at jeg var på rett sti. Helt til den ble en vei. En privat vei. Hmmmm. Jeg fikk hjelp av en bonde og kom meg inn på den gamle nedlagte demonterte togskinnen. Denne er veldig vakker å gå og siden den ligger litt løftet i terrenget var den tørr og fin sett i forhold til stiene rundt. Jeg fulgte denne tilbake til den stien jeg skulle ha gått.
Jeg passerte noen kuer som sto å drøftet på jordet og en åpenbart kjei kalv. Hver gang jeg beveget meg raste kalven rundt og hver gang jeg sto stille sto kalven også stille. Slik holdt vi på en stund. Helt til jeg kom frem til at det å dra alene på ferie kanskje var litt vel ensomt når jeg anseer kalver som koselig selskap.
Og nettopp da kom en dame med 2 hunder passerende forbi. Jeg rotet litt med kartet mitt akkurat da og hun visste hvor jeg skulle og fulgte meg til pubben The Shoe i vakre lille Exton. Hun jobbet som gullsmed med eget verksted og mannen togpendlet til London på jobb. Fint område å bo i dette tror jeg.
Jeg fikk meg en utrolig god lunsj i vakre omgivelser og med koselig selskap. Dog er jeg litt irritert for at jeg ikke fikk den koselige damens navn. Etter lunsj vinket jeg farvel til damen og hennes to hunder og og tuslet den siste lille snutten bort til mitt eget hotell.
Totalt tok turen ca 3 timer med litt pauser og stopp og var ei drøy mil. Jeg hadde det storveis!!
Kommentarer