Jeg har en uvane. Hvis jeg ser noen med en virkelig fin skjorte, fin sveis eller lekre sandaler, ja så går jeg bort til vedkommende. Vekker dem opp fra deres hverdag, og sier noe sånt som: ”oi, den skjorta var kjempefin! Kan jeg spørre hvor du har kjøpt den”.
Dette skjer ikke kjempeofte, kanskje 2-3 ganger i året. Noen ganger tør jeg ikke :)
Og etter i går, tror jeg i alle fall jeg skal tenke meg om en ekstra gang.
Jeg står i barkø, og ser ei jente foran meg med et veldig koselig armbånd. (Jeg har lenge lett etter koselig smykker med skjell på, og sjelden funnet noen. Jeg elsker skjell!!!) Jeg sier, ”unnskyld, det var et utrolig koselig armbånd, kan jeg spørre hvor du har kjøpt det?”
Jenta svarer:” Jeg har kjøpt det på Bali.
Du kan få det.”
Jeg blir helt paff og stammer; ”Nei nei, det var ikke sånn jeg mente, jeg bare lurte på hvor du hadde kjøpt det.”
Jenta mente at jeg måtte få armbåndet, hun hadde kun betalt 2 kroner for det.
Jeg spurte om jeg kunne betale henne noe?, penger, øl?
Men nei hun skulle ikke ha noe. Hun ville ha en klem og insisterte på at jeg tok armbåndet.
Jeg fikk tårer i øynene og måtte ta meg sammen.
Jeg har aldri opplevd noe slikt, og særs ikke fra et vilt fremmed norsk menneske.
Man får da ikke ting, sånn helt uten videre.
Ei venninne spurte meg etterpå; ”men om noen nå spør deg?
Gir du dem armbåndet da?”
Nei, Kremt…. Ehhhh …. Ja?
Jeg må jo det.
Så her sitter jeg, med kjempekoselig armbånd til 2 kr på Bali, og håper jeg er like snill en gang.
Her er armbåndet. Små herteskjell på ca 1x1cm, er monternt to og to på små treplater.
Har du sett filmen ”Pay it forward”?
Den er superfin! Tenkte å tvinge Jacob til å se den en dag! Også spiller Kevin Spacey! :)
Dette skjer ikke kjempeofte, kanskje 2-3 ganger i året. Noen ganger tør jeg ikke :)
Og etter i går, tror jeg i alle fall jeg skal tenke meg om en ekstra gang.
Jeg står i barkø, og ser ei jente foran meg med et veldig koselig armbånd. (Jeg har lenge lett etter koselig smykker med skjell på, og sjelden funnet noen. Jeg elsker skjell!!!) Jeg sier, ”unnskyld, det var et utrolig koselig armbånd, kan jeg spørre hvor du har kjøpt det?”
Jenta svarer:” Jeg har kjøpt det på Bali.
Du kan få det.”
Jeg blir helt paff og stammer; ”Nei nei, det var ikke sånn jeg mente, jeg bare lurte på hvor du hadde kjøpt det.”
Jenta mente at jeg måtte få armbåndet, hun hadde kun betalt 2 kroner for det.
Jeg spurte om jeg kunne betale henne noe?, penger, øl?
Men nei hun skulle ikke ha noe. Hun ville ha en klem og insisterte på at jeg tok armbåndet.
Jeg fikk tårer i øynene og måtte ta meg sammen.
Jeg har aldri opplevd noe slikt, og særs ikke fra et vilt fremmed norsk menneske.
Man får da ikke ting, sånn helt uten videre.
Ei venninne spurte meg etterpå; ”men om noen nå spør deg?
Gir du dem armbåndet da?”
Nei, Kremt…. Ehhhh …. Ja?
Jeg må jo det.
Så her sitter jeg, med kjempekoselig armbånd til 2 kr på Bali, og håper jeg er like snill en gang.
Her er armbåndet. Små herteskjell på ca 1x1cm, er monternt to og to på små treplater.
Har du sett filmen ”Pay it forward”?
Den er superfin! Tenkte å tvinge Jacob til å se den en dag! Også spiller Kevin Spacey! :)
Kommentarer
Og filmen, ja den er også super :-)
Min datter fortalte om en gang hun hadde vært inne i en butikk, hvor hun som jobba der kom løpende bort og sa: "Åååh, det er de fineste skoa jeg har sett! Hvor har du kjøpt dem? Og hvis du sier at de kosta 1200 kr på xxx-butikken, så begynner jeg å grine!" Og datteren svarer: eh, nei - de kosta 49 kr på H&M. Hvorpå butikkdamen øyeblikkelig annonserte at hun måtte nok ta pause, og styrtet av gårde for å se om de hadde igjen hennes størrelse :)
Datteren syntes jo bare det var hyggelig, selv om hun ikke fikk kjøpt det hun kom for
Det var et rørende øyeblikk å ta del i...
Takk for det, vennen!
Marianne