fredag, juli 29, 2011

Someone

En uke er gått. 
Jeg lurer på hvorfor jeg fortsatt sørger, og hvorfor jeg fortsatt føler behov for å bli holdt rundt. Jeg kjente ingen av ofrene, eller deres pårørende og jeg holder meg unna det meste av nyheter, men alikevel er jeg nedfor. 
Hvorfor er det sånn?

Vi får håpe jobb på mandag får hodet tilbake i gjenga igjen!

5 kommentarer:

KriKri sa...

Fine, gode Lin! Det tar tid - jeg kom ut av tåken først i går, men jeg har sett på TV og lest fb-meldinger hver dag og grått så mange tårer som jeg aldri har gjort! Dette er bare så trist, men du kommer videre! Klem på vei til deg :-)

Lin sa...

Fiiin du Kristin! Takk for klem!!!!
Klem tilbake!

Tigertina sa...

Masse gode klemmer til deg!
En slik hendelse påvirker alle i ett slikt lite land vi bor i... Uansett om man kjenner noen eller ikke..
Så gråt, vær lei deg, det er lov! Du er langt, langt ifra den eneste!
Dette viser bare hvor viktig det er å stå sammen, vise hver eneste dag at vi bryr oss om hverandre! Gi en klem til de du er glad i, og fortell dem at de er satt pris på! Så føles alt littegrann bedre etterpå :)

Mariaflyflyfly sa...

Kjære Lin,
...jeg har det på samme måte.
Jeg tenker det er helt naturlig at slike grufulle og uopprettelige ugjerninger påvirker oss i stor grad.
...også har jeg snakket med flere om at nordmenn som var i utlandet da det skjedde, har en sjokk- og sorgreaksjon som ofte er litt "etter" de som deltok 100% i Norge den helga det skjedde. Jeg føler i hvert fall at jeg er litt på etterslep ift endel andre, men slik er det.
I går hadde jeg med rose på fotballkamp i Norway Cup, og det skal jeg fortsette med i kampene som kommer!
Stor, varm klem til deg.

Lin sa...

Tusen takk for klemmer! Det varmer!
Jeg tenkte å tusle bort med en ny rose til Domkirken i lunsjen i dag.

Måtte vi for alle bli varmere og sterkere etter dette møtet med terror på hjemmebane!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...