En uke er gått.
Jeg lurer på hvorfor jeg fortsatt sørger, og hvorfor jeg fortsatt føler behov for å bli holdt rundt. Jeg kjente ingen av ofrene, eller deres pårørende og jeg holder meg unna det meste av nyheter, men alikevel er jeg nedfor.
Hvorfor er det sånn?
Vi får håpe jobb på mandag får hodet tilbake i gjenga igjen!
Kommentarer
Klem tilbake!
...jeg har det på samme måte.
Jeg tenker det er helt naturlig at slike grufulle og uopprettelige ugjerninger påvirker oss i stor grad.
...også har jeg snakket med flere om at nordmenn som var i utlandet da det skjedde, har en sjokk- og sorgreaksjon som ofte er litt "etter" de som deltok 100% i Norge den helga det skjedde. Jeg føler i hvert fall at jeg er litt på etterslep ift endel andre, men slik er det.
I går hadde jeg med rose på fotballkamp i Norway Cup, og det skal jeg fortsette med i kampene som kommer!
Stor, varm klem til deg.
Jeg tenkte å tusle bort med en ny rose til Domkirken i lunsjen i dag.
Måtte vi for alle bli varmere og sterkere etter dette møtet med terror på hjemmebane!