lørdag, desember 15, 2012

En venn mindre

Du har kanskje sett at det ikke har vært særlig frekvens på innleggene her i det siste. Og det er en helt naturlig forklaring. Min fineste bestevenn Bilbo er død. Det er snart to uker siden, men sorgen og savnet er fortsatt der. Sterkt.
Jeg føler meg ikke særlig kreativ og delende midt oppi dette, så derav mangel på innlegg.

All denne smerten føles helt naturlig. Det SKAL gjøre vondt å miste noen som betyr så mye. Noe annet ville være rart, og for meg helt feil.

Som en hundeeier er dette valget om at nå er det nok, en prøvelse. Nok vondt er nok vondt, han må få slippe. Å ta den avgjørelsen er kanskje det vanskeligste man gjør. Men som hundeier er det en plikt man må forvalte med omhu. Hunder er flokkdyr. De vet at det å vise smerte er et uklokt trekk for da vil noen andre ta over plassen veldig raskt. Hunder er derfor ofte veldig tapre helt til det siste.

Bilbo fikk en indre blødning på slutten og alle blodverdier stupte. Han hadde store smerter og operasjon ble ikke vurdert i en alder av 14 år, med halv lever og en halv nyre.
Han spiste ikke, orket ikke gå tur, logret ikke og var knapt en skygge av seg selv.
Så da var det min plikt å gjøre det rette. Selv om det føles så forferdelig feil.

Vi skal nå slikke våre sår en tid, også kommer vi nok til å jakte på en ny hund. En valp eller en omplasseringshund eller en forhund. For noen må jeg ha å øse all denne omsorgen over.

Jeg trenger en venn som ikke ser på meg med et kritisk blikk. Som ikke krever at jeg spretter opp og tar initiativ til å løse alle komplekse problemstillinger. En som blåser i om håret henger laser eller genseren er nuppet og uten passform. En som hopper av glede når jeg hinter om kveldstur i natten. En som trøster når man er sliten og lei. Og en som passer på meg når jeg er mørkeredd og pysete.

Det skal være en særs bra hund som skal få gå i Bilbo sine store fotspor.

Tusen takk for en fantastisk flott tid Bilbo min!

Bilbo og Jacob sin første tur

Bilbo og meg på ruta vår på Bygdøy

Hyttehunden Bilbo på hytta

Bilbo elsket å trene og var alltid oppmerksom
Langhåret skihund på Hafjell
Bilbo elsket snø. Målet er nok å vaske barten, men han gjorde dette med en åpenlys fryd.

Høsthund i fjellet

Brødrene brothers i kveldssolen på hytta
 

Bilbo og fine Fanta

En lang St.Hans feiring gir slitne karer

Hele familien samlet i fjellet

Langrennstrener Bilbo

Båthunden ved Vrengen
Kommer dere snart?

På vei opp Rotsethornet i Volda

Kan jeg gå å legge meg snart?

Elsket å bade. Ikke like lett i dønningene på Mølen

Sover i teltet på Vestlandet ett sted

To slitne karer opp Hestehornet i Volda

Furet værbitt på Muen.

Agilityhunden
Opp Bitihorn

Klippet etter alle regler av oppdretter på Softeng

Bestiser

Sliten etter sykehusopphold i fjor


11 kommentarer:

wenche`s hage/ hobby sa...

Ja dette er det verste med å ha dyr.Har selv måtte avsted med tre av hundene til dyrlegen som den siste reis,ikke noe kjekt :0( Det blir så tomt å stilt.
Klem.

Anne (Moseplassen) sa...

Så fint ett innlegg om Bilbo!
Stor varm klem fra meg.

hagen vår sa...

Åh, dette kjenner jeg igjen. Ha det så godt! Hilsen Anne

Åshild i bestemors hage sa...

Jeg vet hvordan det er. Vår andre hund er drøyt 13 nå og heldigvis sprek, men ting kan endre seg fort i den alderen.

Anonym sa...

Så utrolig trist å høre. Innleggene der du har hatt med Bilbo-hunden har vært fulle av kjærlighet til han, så jeg skjønner at du har det vondt nå. Har en liten, rampete, livlig og kosete Lancashire Heeler-frøken på sju måneder her, og er allerede fortapt. Stor trøsteklem til deg og familien. Håper dere finner et nytt familiemedlem når tiden er riktig :O)

Bille sa...

Så vakkert og rørende innlegg, Lin! En så god og nær venn som Bilbo skal savnes lenge, men etter hvert er det de gode minnene som overtar, og de har du mange av!

Lin sa...

Tusen tusen takk for mange koselige kommentarer!
De betyr mye!!

Mari Anne sa...

Føler med deg. Glad for det du sier om at det skal gjøre vondt å miste en venn. En god smerte om det er noe som heter det.

Lin sa...

Tusen takk Mari Anne!
Ja det er liksom godt selvom det er så veldig vondt!

IngunnBW sa...

Ååå...kjære Lin, dette har gått meg hus forbi. Jeg vet hva du har gjennomgått og fremdeles går gjennom. Savnet og tomheten er ubeskrivelig. Samhørighet mellom hund og menneske er noe helt unikt. Jeg har forstått at dere har hatt et tett og føleslesrikt bånd. Da blir også sorgen deretter. Men sånn må det være. Fremdeles kan jeg strigråte og føle dyp sorg etter Bimbo. Men gode minner dukker også opp og vi kan le og kose oss over dem.
God klem

Lin sa...

Tusen tusen takk Ingunn!
Ja det er røfft! Jeg snubler stadig over bilder og minner og noen dager smiler jeg når jeg tenker på det og andre ganger er det tungt.
Snart skal nok vi og få oss en ny bestevenn!

Lykket til med din!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...