Du har kanskje sett at det ikke har vært særlig frekvens på innleggene her i det siste. Og det er en helt naturlig forklaring. Min fineste bestevenn Bilbo er død. Det er snart to uker siden, men sorgen og savnet er fortsatt der. Sterkt.
Jeg føler meg ikke særlig kreativ og delende midt oppi dette, så derav mangel på innlegg.
All denne smerten føles helt naturlig. Det SKAL gjøre vondt å miste noen som betyr så mye. Noe annet ville være rart, og for meg helt feil.
Som en hundeeier er dette valget om at nå er det nok, en prøvelse. Nok vondt er nok vondt, han må få slippe. Å ta den avgjørelsen er kanskje det vanskeligste man gjør. Men som hundeier er det en plikt man må forvalte med omhu. Hunder er flokkdyr. De vet at det å vise smerte er et uklokt trekk for da vil noen andre ta over plassen veldig raskt. Hunder er derfor ofte veldig tapre helt til det siste.
Bilbo fikk en indre blødning på slutten og alle blodverdier stupte. Han hadde store smerter og operasjon ble ikke vurdert i en alder av 14 år, med halv lever og en halv nyre.
Han spiste ikke, orket ikke gå tur, logret ikke og var knapt en skygge av seg selv.
Så da var det min plikt å gjøre det rette. Selv om det føles så forferdelig feil.
Vi skal nå slikke våre sår en tid, også kommer vi nok til å jakte på en ny hund. En valp eller en omplasseringshund eller en forhund. For noen må jeg ha å øse all denne omsorgen over.
Jeg trenger en venn som ikke ser på meg med et kritisk blikk. Som ikke krever at jeg spretter opp og tar initiativ til å løse alle komplekse problemstillinger. En som blåser i om håret henger laser eller genseren er nuppet og uten passform. En som hopper av glede når jeg hinter om kveldstur i natten. En som trøster når man er sliten og lei. Og en som passer på meg når jeg er mørkeredd og pysete.
Det skal være en særs bra hund som skal få gå i Bilbo sine store fotspor.
Tusen takk for en fantastisk flott tid Bilbo min!
Jeg føler meg ikke særlig kreativ og delende midt oppi dette, så derav mangel på innlegg.
All denne smerten føles helt naturlig. Det SKAL gjøre vondt å miste noen som betyr så mye. Noe annet ville være rart, og for meg helt feil.
Som en hundeeier er dette valget om at nå er det nok, en prøvelse. Nok vondt er nok vondt, han må få slippe. Å ta den avgjørelsen er kanskje det vanskeligste man gjør. Men som hundeier er det en plikt man må forvalte med omhu. Hunder er flokkdyr. De vet at det å vise smerte er et uklokt trekk for da vil noen andre ta over plassen veldig raskt. Hunder er derfor ofte veldig tapre helt til det siste.
Bilbo fikk en indre blødning på slutten og alle blodverdier stupte. Han hadde store smerter og operasjon ble ikke vurdert i en alder av 14 år, med halv lever og en halv nyre.
Han spiste ikke, orket ikke gå tur, logret ikke og var knapt en skygge av seg selv.
Så da var det min plikt å gjøre det rette. Selv om det føles så forferdelig feil.
Vi skal nå slikke våre sår en tid, også kommer vi nok til å jakte på en ny hund. En valp eller en omplasseringshund eller en forhund. For noen må jeg ha å øse all denne omsorgen over.
Jeg trenger en venn som ikke ser på meg med et kritisk blikk. Som ikke krever at jeg spretter opp og tar initiativ til å løse alle komplekse problemstillinger. En som blåser i om håret henger laser eller genseren er nuppet og uten passform. En som hopper av glede når jeg hinter om kveldstur i natten. En som trøster når man er sliten og lei. Og en som passer på meg når jeg er mørkeredd og pysete.
Det skal være en særs bra hund som skal få gå i Bilbo sine store fotspor.
Tusen takk for en fantastisk flott tid Bilbo min!
Bilbo og Jacob sin første tur |
Bilbo og meg på ruta vår på Bygdøy |
Hyttehunden Bilbo på hytta |
Bilbo elsket å trene og var alltid oppmerksom |
Langhåret skihund på Hafjell |
Bilbo elsket snø. Målet er nok å vaske barten, men han gjorde dette med en åpenlys fryd. |
Høsthund i fjellet |
Brødrene brothers i kveldssolen på hytta |
Bilbo og fine Fanta |
En lang St.Hans feiring gir slitne karer |
Hele familien samlet i fjellet |
Langrennstrener Bilbo |
Båthunden ved Vrengen |
Kommer dere snart? |
På vei opp Rotsethornet i Volda |
Kan jeg gå å legge meg snart? |
Elsket å bade. Ikke like lett i dønningene på Mølen |
Sover i teltet på Vestlandet ett sted |
To slitne karer opp Hestehornet i Volda |
Furet værbitt på Muen. |
Agilityhunden |
Opp Bitihorn |
Klippet etter alle regler av oppdretter på Softeng |
Bestiser |
Sliten etter sykehusopphold i fjor |
Kommentarer
Klem.
Stor varm klem fra meg.
De betyr mye!!
Ja det er liksom godt selvom det er så veldig vondt!
God klem
Ja det er røfft! Jeg snubler stadig over bilder og minner og noen dager smiler jeg når jeg tenker på det og andre ganger er det tungt.
Snart skal nok vi og få oss en ny bestevenn!
Lykket til med din!